Hva betyr et godt lydspor for et spill?

boombox

Hør innslaget ovenfor (32:16)!

I The Divisions hovedtema går fire akkorder på loop. Det er ikke veldig karismatisk, spennende eller sjelfullt. Det er ganske forglemmelig. I det kommende Mirrors Edge-spillet kan vi høre det samme, bare at de holder den tredje akkorden.

En såkalt «wall of sound», stablet opp for å komplimentere stemning i spillet, men ikke noe mer. Ikke et tema som står på egne bein.

Overraskende få spill har et bra soundtrack.

De siste årene har jeg blitt mer bevisst på hvor viktig det er med et godt lydspor. Det har til og med blitt sånn at jeg velger spill ut fra musikk. Jeg har studert musikk, jobbet med musikk og spiller fortsatt konserter, så jeg er nok ganske interessert, men tenker likevel ikke at mitt forhold til musikk er viktigere enn andres.

Musikk ligger ofte nær følelsene, sanger har spesielle egenskaper. De kan sende deg tilbake til barndommen på et blunk, eller få deg til å gjenoppleve noe du følte forrige vinter. Sanger kan gjøre deg modig, endre sinnet, gi energi og motivere.

Jeg reagerer litt på at så få utviklere bruker så lite av all den gode musikken som er spilt inn, og som finnes ute i den virkelige verden. At alle skal bruke en sånn huskomponist, og spille inn sine egne greier.

Joda. Det finnes mange fantastiske komposisjoner i spill. Zelda, Halo, Uncharted, Metal Gear, Super Mario er blant flere klassiske spillserier som har levert ikonisk musikk – disse temasporene er sementert en plass i vår tids popkultur.

Men for hver og én av disse enestående komposisjonene, finnes det hundre identitetsløse produksjoner, gjerne satt sammen av trommeloops, sampling og synthstryk. Det er elektronisk, alt høres helt likt ut, og det bare er der – som sånn kontinuerlig lyd som man har lært seg å filtrere ut.

Lyd er et kraftig virkemiddel. I «Redd mening Ryen» ble lyden av tinitus, eller ikke-lyd, den mest virkningsfulle effekten for å vise de bråkete eksplosjonene på Omaha Beach.

Og musikk er et kraftig virkemiddel. Jeg tviler på at det er tilfeldig at spillserien som har det overlegent beste lydsporet, også er verdens mest populære spillserie. I GTA hører jeg på bløte soulballader fra 70-tallet, latinamerikanske – småteite, men også kule – svisker, rap fra 90-tallet, funk fra 80-tallet, rock og dagens pop – her tar de så mye god musikk, inn i sitt eget spill, og bruker det for å skape en atmosfære.

Når jeg nå bruker litt tid på kveldene med «The Division» så blir det så innmari tydelig.

Musikk som finnes og er innspilt, gir noe annet enn komponert spillmusikk. Der tradisjonell spillmusikk har som mål å bygge opp under noe du opplever i spillet, så har musikk fra den virkelige verden et helt annet utgangspunkt og frihet. Den musikken er mer knyttet til følelser, ting i livet, krig, kjærlighet, sinne – den er mer personlig og uttrykksfull.

Et ordentlig soundtrack spiller på et mye større register. Radiostasjonene i GTA, 50-talls klassikerne fra Fallout eller 80-tallspopmusikken i The Phantom Pain – lydspor som beriker spillene og gjør noe som er kaldt, digitalt og fremmed mer intimt og menneskelig.

Bransjen bør innse at det bestillingsverket skal produsere innen visse rammer, innen en deadline, sjeldent overgår hva låtskrivere, musikere, stjerner og artister over hele verden har produsert de siste femti årene.

Musikk ligger nært sjelslivet til oss alle. Det er en tapt mulighet, og ikke ta dette på større alvor.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s