Uansvarlig prioritering

1513051581123914053

Denne uken har jeg brukt mye tid på Fallout. Mye tid. Og det er flere ting jeg mener er interessant med det. Kanskje mest av alt innser jeg at ingen av vennene mine kan oppleve det, noe jeg synes er synd.

Saken handler om prioriteringer, det handler om tidsklemme, familieliv og en veldig god kulturopplevelse.

For i forrige uke kjøpte jeg Fallout 4. En tittel jeg egentlig hadde tenkt til å hoppe over, siden jeg ikke falt for Fallout 3, men nysgjerrigheten og fristelsen ble for stor etter at spillet ble kåret til fjorårets beste på DICE Summit.

Jeg ligger i skyttergraven og prioriterer nuller og enere, mens familie, jobb og livet raser ned rundt meg. Uansvarlig.

Jeg innser at jeg er en sånn person som kan strekke meg langt etter uansvarlige ting, som i manges øyne oppfattes som barnslig og unødvendig. Da jeg var 10 år gammel stjal jeg penger fra handlepungen som lå i kjøkkenskapet – den røde handlepungen var en ordning mamma hadde fikset. Den skulle bare benyttes i krisesituasjoner som da vi manglet melk eller dasspapir. En ordning som skulle forsyne husholdningen med det mest nødvendige.

Og jeg hadde lyst på godteri.

Ikke bare stjal jeg penger, men jeg gikk også til storkiosken på Opsal, tre kilometer unna. Jeg gjorde meg altså til tyv, og gikk totalt seks kilometer for litt smågodt, som en tiåring.

Det er litt sånn jeg føler meg når jeg spiller Fallout.

Merker at det går utover alt. At det er en uansvarlig prioritering som jeg egentlig ikke har råd til. Det går utover arbeidet mitt, det går utover tid med familien og det går utover tilstedeværelse.

Likevel, med dårlig samvittighet, dykker jeg inn i en radioaktiv ødemark, mens kulene suser forbi fra høyre og venstre. Men kulene er ikke fra spillet, de er fra virkeligheten:

Gabriel skal hentes på trening om fem minutter, Trygve skal ha en varm flaske med melk, Karen sier noe, jeg forsøker å følge med, Christian sender melding, spør om noe på tirsdag, Carl Thomas ringer for å kjefte – nyhetene mangler i kjøreplanen!

Trygve har forresten mistet den røde trekk-opp-bilen sin, sett den? Der er Karen igjen, og denne gangen ser det ut som jeg burde få med meg hva hun sier, men jeg er jo midt i en skuddveksling.

Jeg ligger i skyttergraven og prioriterer nuller og enere, mens familie, jobb og livet raser ned rundt meg. Uansvarlig.

Husker hvor vanvittig det var da jeg testet synthesizer med lydeeffekter som liten. Glass knuser, publikum klapper og motorlyd fra bil – alt mappet ned på tangentene. Uvirkelig! Husker første gang jeg prøvde datamus på en grønn og sort skjerm. Hvis jeg skyver på denne, kan jeg altså styre TVen? Igjen, uvirkelig.

Det var samme type som hadde det begge deler. Bjørn, fetteren til mamma, på Vinstra, tidlig 80-tall – en såkalt «first mover».

Jeg ville også bli en «first mover».

Julen 1987 fikk jeg Amiga i julegave. Da visste jeg at det aldri kom til å bli en like bra jul igjen, noen sinne. Hvis jeg resonnerer, synes et iboende gen for dette med teknologi. En medfødt fascinasjon. Jeg påstår gjerne at jeg hadde mer glede av de lydeffektene enn søsteren min hadde. Hun synes det var kult, jeg synes det var magisk.

Det er vel litt det samme når det kommer til spill. Tror ikke dette er noen virkelighetsflukt, for jeg er glad i livet mitt, selv om jeg elsker å leve meg inn i andre verdener. Og jeg kan bruke evigheter på å forklare hvorfor Fallout 4 virkelig er en kulturperle i vår tid. Hvor fantastisk det er å leve seg inn i et krigsherjet visjon av Boston århundrer frem i tid, mens artister som Ella Fitzgerald og Billie Holliday dundrer ut sanger fra 40-tallet. Det er en absurd kombinasjon av fortidens muntre perler ikledd en ødelagt, men samtidig vakker verden skapt av vår tids beste visuelle designere.

Jeg innbiller meg at Star Wars-fantastene på 70-tallet fantaserte om å være Luke Skywalker. At de innbilte seg at de skulle redde verden fra det onde. At de brukte fantasi, og plasserte seg selv i helterollen.

Men jeg er ingen passiv tilskuer av en science fiction-film. Jeg er en aktiv deltager i et science fiction-univers. Jeg er der nede for å redde sønnen min som har blitt kidnappet. Jeg bygger opp beboelser for innbyggere, utvikler min egen personlighet og utforsker.

De forskjellige personene får meg til å le, riste på hodet og bry meg. Historien er velskreven og engasjerende. Kontrasten mellom Amerikas velstand og vekts på 50-tallet og det ruinerte fremtidslandskapet er også interessant å utforske.

For et par uker siden besøkte jeg og Karen kunstindustrimuseet for å se utstillingen til Terje Ekstrøm, designeren som utviklet Ekstrem-stolen. Da følte jeg meg kultivert. Det var en god følelse.

Jeg kan lett sammenligne opplevelsen av Fallout 4 med å lese en bok, høre på en plate eller se en utstilling på museum – alt er sentrale ingredienser. Likevel opplever jeg en ytrestyrt følelse av at musikk, lek, avkobling, historie, design i form av spill er en uansvarlig prioritering – en underholdningsopplevelse jeg egentlig ikke har tid til.

I hvert fall ikke som en familiemann med prioriteringene i orden.

En kommentar om “Uansvarlig prioritering

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s